Publisert: 19.jul. 2014 16:44 Oppdatert: 19.jul. 2014 16:44

Det er ettermiddag når han skjønner at det er over. Fredag 14. september 1990 kommer tollerne inn i togkupeen utenfor Halden, sjekker passet til Tom Bertelsen og ber 16-åringen følge etter dem. På magen hans finner de 1022 gram amfetamin i et putevar som for ikke lenge siden ble teipet fast på et hotell i Amsterdam. I tillegg finner tollerne 500 LSD-doser, dryppet på et A4-ark. Åsanegutten, som avisene snart skal omtale som «Norges yngste narkosmugler», må bli med inn til Oslo S, der onkelen hans møter opp og blir pågrepet. Snart er også moren, faren og bestemoren trukket inn i «Ibiza-saken», etter øyen der familien er bosatt. Mest omtale får Toms mor, som påtalemyndigheten mener kynisk har gjort sin egen tenåringssønn til narkokurer.

- Jeg kommer aldri til å glemme gliset på tolleren da de hadde kroppsvisitert meg, sier Tom Bertelsen.

- Det var en lei opplevelse. Jeg trodde jo aldri at de kom til å stoppe meg, siden jeg var så ung. Tanken var å få ordnet dette og komme meg til Ibiza med noen hundre tusen i lommen, sier 40-åringen.

- Jeg var så sikker på at det ville gå greit. Jeg var 16 år og skjønte vel ikke alvoret.

«NORGES YNGSTE NARKOSMUGLER»: Som 16-åring ble Tom Bertelsen tatt med et drøyt kilo amfetamin og 500 LSD-doser teipet fast til kroppen. Året var 1990. «Norges yngste narkosmugler», skrev avisene. - Jeg var så sikker på at det ville gå greit. Jeg var 16 år og skjønte vel ikke alvoret, sier han i dag.

FOTO: JAN M. LILLEBØ
24 år senere viser sognebygden Vik seg fra sin beste side. Det er en fin, stille sommerdag, men det er verken bringebærene, stavkirken eller Sognefjorden som har fått Tom Henrik Gjerde Bertelsen hit. Den røslige karen i joggebukse og hettegenser har bestemt seg for å fortelle om sitt liv på skyggesiden. Han mener at ting ikke er så svart/hvitt som utenforstående kan tro, at narkolanging ikke alltid skyldes kynisk profittjag.

Men først, tilbake til september 1990. Til en vettskremt guttunge i Oslo.

- Etter noen dager i arresten i Oslo, kom bergenspolitiet for å avhøre meg. De var sinnssyke, sa at jeg ikke trengte advokat og sånne ting. Jeg trodde kanskje at jeg ville havne på barnehjem, ikke at de ville fengsle meg i flere år, sier Bertelsen.

Han forteller at barnevernet ble pålagt å finne en annen løsning enn fengsel.

-  Jeg ble sittende lenge på isolasjon. Gang på gang fikk barnevernet beskjed om å finne et annet alternativ enn fengsel, i stedet sendte de faks om at de anbefalte videre fengsling. Dommeren var så sint at hun begynte å gråte, og nektet videre fengsling. Dagen etter ble jeg overflyttet til Bergen, der hadde dommeren ingen problem med å la meg sitte i fengsel helt til rettssaken skulle begynne, sier Bertelsen.

- Da min mor hun hørte at jeg var tatt, gikk hun rett i svart. Hun surret rundt i Amsterdam, uten å vite hvor hun var. Etter at jeg hørte hun var pågrepet der, spurte jeg hva som skjedde med ungene, vi hadde jo bare hatt barnevakt den helgen. Det var det ingen som visste. Min andre onkel dro til Ibiza sammen med barnevernet for å hente søsknene mine, som var to og fire år.

- Din mor ble dømt for å ha brukt sin egen tenåringssønn som kurer?

- Ja. I senere år har jeg reflektert mye over at livet mitt kunne ha vært annerledes. Men vi sto oppi det sammen. og jeg hadde vel gjort det uansett - det var jo min idé.

16-åringen fikk to års ubetinget fengsel, men fikk senere straffen redusert til 18 måneder. Moren fikk seks års fengsel. Det samme fikk Toms onkel, som ble dømt for å ha sendt penger til, og bestilt amfetamin fra sin Ibiza-boende søster. Bestemoren ble sjekket ut av saken.

Etter halvannet år kom dagen da Bertelsen igjen var en fri mann. Men hva gjør du egentlig, den dagen du står utenfor fengselet? Når du er 17 år, og har bodd på en spansk øy så lenge at du knapt kjenner et eneste menneske i Bergen? Når du bortsett fra tre krøllete hundrelapper i lommen ikke har verken penger, jobb eller et sted å bo? Når familien din sitter inne i samlet tropp? Når det eneste håndverket du kan er narkotika? Hva gjør du da?

INNE IGJEN: - Denne gang var det faktisk godt å komme inn igjen. Etter 15 år i fengsel har jeg ingen andre venner enn de jeg kjenner fra fengselet. En som sitter her nå har jeg kjent siden han gikk i bleier, sier Tom Bertelsen.

FOTO: JAN M. LILLEBØ
- Det var beinhardt å komme ut igjen,  sier han.

- Sosialkonsulentene i fengselet på Ulvsnesøy trodde jeg skulle sitte en stund, så de hadde ikke planlagt noe. Men da Høyesterett reduserte straffen, hadde jeg plutselig bare noen dager igjen å sone. De bare løslot meg, sier Tom.

Han dro til bestemoren på Tertnes.

- Jeg var velkommen, men bestemor var en superkristen dame som strikket og sang salmer. Det var ikke noe sted for en 17-åring som akkurat hadde kommet ut fra fengsel. Det var ufattelig kjedelig der. Så jeg begynte å reke rundt.

Etter å ha brutt seg inn på sin gamle barneskole og tømt fryseren, gikk turen til sentrum.

- Den sommeren gikk jeg så mye rundt i byen at jeg slet ut joggeskoene. Jeg klosset hasj av folk jeg hadde sittet inne med, og småpushet til turistene.

- Klosset?

- Ja. Fikk det på kreditt. Plutselig tjente jeg penger. Alternativet var å være sulten og blakk.

- Du kunne gått på sosialen?

- Jeg kjente ikke til det. Da jeg kom ut, hadde jeg ikke peiling på hva sosialen var engang. Jeg ble aldri informert om rettighetene mine, om hvordan systemet fungerer, sier Bertelsen.

Han prøvde å komme seg inn både på skole og i militæret - uten hell.

- På sesjonen sa militærlegen at «sånne som deg vil vi ikke ha i militæret», så ble jeg stemplet udyktig. Nok et nederlag, sier Bertelsen.

Om ikke annet, så begynte hans lille bedrift å gå stadig bedre.

ANGRENDE SYNDER: Overvåkningsbildet viser Bertelsen rane Kreditkassen på Nyborg mens bankkunder ligger på gulvet. - Jeg sto over kassadamen og siktet på henne med en Colt .38. Bankranet har jeg angret på siden. Det var bare flaks at det ikke var unger der.

FOTO: OVERVÅKNINGSBILDE
Klokken er 13.33, mandag 5. september 1994, når Tom Bertelsen og en bekjent går inn dørene til Kreditkassens filial på Nyborg. Iført hvit MC-hjelm, og med vettskremte kunder som vitner, retter Bertelsen en pistol mot kassereren. Ranerne får med seg 229.821 kroner og flykter på en stjålet Honda motorsykkel. To dager senere banker politiet på døren. Bertelsen får to år og ni måneder for ugjerningen.

Etter et års tid drev Bertelsen stort. Kjendisstatusen han hadde, gjorde det lett for tenåringen. Hadde folk et opplegg på gang, ringte de gjerne til Bertelsen, som snart ble det han selv omtaler som «en av Bergens største amfetaminlangere». Likevel sier Bertelsen at han aldri har tjent seg rik på narkosalget. At livet ikke handlet om dyre dresser, mye nattklubber og store stabler mye cash.

- Det har hendt at jeg har hatt mer penger enn jeg hadde bruk for, men det gikk til klær og reiser. Jeg kunne jo ikke kjøpe bil for pengene, de måtte brukes på tull og tøys. Folk tror at langing er mer lukrativt enn det er. I virkeligheten har du penger til det du trenger - og vanvittig med rusproblemer i tillegg, sier han.

- Det er jo en bransje kjent for vanvittig profitt?

- De som tjener gode penger på narko, bruker ikke selv. De kommer fra finere kretser der de kan få vasket pengene. Har de høy inntekt fra før, kan de plassere illegal inntekt i f.eks. eiendom. Mange holder på med leiligheter der oppussingen skjer med svarte penger, av folk som får lønnen svart.

Fengselsbetjenten låser opp ståldøren til Bertelsens ni kvadratmeter store hjem.

- Her er min lille rekreasjonskrok, sier Bertelsen og slenger seg ned på sengen.

Cellen har så vidt plass til kleshylle, bad, skrivebord, seng og et lite kjøleskap. På veggen henger bildet av Bertelsens samboer, som døde for noen år siden. Like ved, under Jens Lapidus’ trilogi fra Stockholms narkoinfiserte underverden, lyser yngstedatterens tannløse smil opp tilværelsen.

- Det verste er å ikke ha kontakt med ungene. Min eldste datter fylte nylig 18 år, uten at jeg kunne være der. Det var tungt. Det er det jeg angrer mest på, at jeg ikke har vært der for ungene mine. Og at jeg ikke kom meg på beina for ti eller tyve år siden.

- Hva vet minstejenten om deg?

- Ikke mye. Tror ikke hun vet at jeg er i fengsel, sier han.

- Du er barn av et narkomiljø, barna dine er det samme. Du viderefører arven?

- De kunne hatt et bedre utgangspunkt, ja.

- Hva gjør du for at de ikke skal følge i dine fotspor?

- Jeg kan ikke gjøre så mye. Jeg har ikke mye å bidra med, bortsett fra at jeg sikkert står sterkere enn andre foreldre når det gjelder å hindre at de får tak i ting. Jeg hadde ikke blitt blid hvis noen hadde gitt ungene mine stoff.

A-HA: - Heroin var en aha-opplevelse! Det hjalp mot angsten, og fikk meg til å slappe av. Men før jeg begynte med heroin forsto jeg ikke hva avhengighet var. Der fikk jeg en overraskelse, gitt, sier Tom Bertelsen.

FOTO: JAN M. LILLEBØ
Tom vokste opp i en blokk på Nordre Toppe i Åsane på 1970-tallet. Foreldrene hans var i et hippiemiljø med mye kunstnere og musikere, og hasj var langt fra uvanlig.

- Det var ganske spesielt der ute. Alltid bråk. Mye sosialklienter, og foreldre som hadde problemer med alkohol og piller. Av kompisene mine der ute var det ikke mange som hadde det godt, sier Tom Bertelsen.

- Jeg husker da moren til nabojenten dukket opp med parykk, fordi mannen hadde tjafset av henne alt håret. Det var ikke en eneste leke hjemme hos dem, bare noen madrasser på gulvet. Så jeg synes jeg hadde det relativt bra hjemme, det var hos oss kompisene mine ville være. Da jeg satt i Bergen fengsel, satt fem av dem jeg vokste opp med inne. Det ble produsent en del jævelunger på Toppe, sier Bertelsen og ler på sin saktegående, særegne måte.

- Hva husker du av dine foreldres hasjbruk?

- Jeg så aldri at min mor og de røykte i oppveksten. Mamma kom fra et alkoholisert hjem, så alkohol var det lite av. Far var streng, mamma var det verre med.

- Når merket du at foreldrene dine ikke var helt som andres?

- Det tyngste var foreldremøter og sånt på skolen. Hvis de satt inne, hadde jeg med min gamle bestemor. Det var derfor jeg ble god i idrett, da ble jeg ikke plukket på. Er du god i fotball, blir du populær. Det var min måte å hevde meg på.

- Foreldrene dine solgte?

- Ikke som jeg la merke til. Det jeg derimot la merke til, var når politiet kom. Det var mange som ikke burde vært politi den gangen. Nå er politiet blitt mer proffe, men det er fremdeles en del som virkelig hater deg hvis du driver med stoff.

- Lurte du ikke på hvorfor politiet kom?

- Jo da. En gang de kom, var klokken seks om morgenen og jeg hadde låst opp ytterdøren. Politiet skubbet meg vekk og løp rett inn i sengen til min mor. Der kneblet de henne foran øynene på meg, mens jeg lå med kutt i bakhodet inne i et skatoll, sier Bertelsen.

Ettersom faren satt inne, måtte pjokken flytte til bestemor.

- Da så jeg ikke mamma på en stund. Jeg trodde alt sammen var min feil, siden det var meg som hadde åpnet døren, sier han.

Tom begynte å røyke hasj i 10-11-årsalderen.

- Moren til bestekompisen min hadde streket opp hasjplaten, så vi talte bare strekene, skar av det vi trengte og lagde nye streker. Da jeg oppdaget Clear Eyes var det ikke noe stress å komme hjem lenger.

Når foreldrene var ute av fengsel, tok de flere ganger med ungene og dro utenlands for å få være i fred for politiet. De bodde i India i nesten ett år, like lenge i Peru. Like før Tom fylte 12 år, flyttet de enda en gang.

Til varme, solfylte Ibiza.

Jeg, mamma, min far og de to onklene mine har sittet inne samtidig.

- Vi drev et kombinert vaskeri og bar, der du kunne ta deg en kaffe eller en drink mens du ventet på tøyet. Vi tjente greit med penger, jeg gikk på privatskole og min mor hadde to unger i barnehagen.

Bertelsen husker årene på Ibiza som de beste i hans liv.

- Jeg gikk på skole de to-tre første årene. Det var tøffe tider og lite penger innimellom, men det er et fantastisk flott sted, med mye hippier. Vi hadde en vanlig leilighet der, men det var veldig mange rike med sommerhus der, sier Bertelsen, og forteller at Formel 1-legenden Niki Lauda og den tyske punkdronningen Nina Hagen var nære naboer.

Etter to år var de gode dagene over. Faren ble hentet av Interpol.

- Min far var limet i familien. Jeg ble fort voksen.

CASA BERTELSEN: Ni kvadrat med kryssord på bordet, åpne dører på fjernsynet og Brann-flagg på veggen. - Jeg er ikke mye fornøyd med Brann for tiden, sier 40-åringen.

FOTO: JAN M. LILLEBØ
26. februar 2003. På vei ut av boligen i Ole Vigs gate sier Tom Bertelsen til moren at det står en mistenkelig bil utenfor. Han sier at det ligger et halv kilo heroin under dynen hans, og ber henne kaste alt i do hvis det skulle skje noe med Bertelsen. På vei ut blir han pågrepet av politiet, og lager et voldsomt oppstyr for å varsle moren. Det han ikke har tenkt på er at heroinen er solid pakket inn i teip, så den kan ikke kastes i do. Moren kaster den derfor ut vinduet, men blir oppdaget. Mor dømmes til seks år, sønnen fem, inkludert brudd på våpenloven.

Tiden står stille i besøksrommet, der vegguret alltid viser åtte minutter over ett. Fra veggen prøver et Marianne Aulie-bilde å spre litt glede. I hjørnet står en liten TV med en Playstation, slik at ungene kan ha en kjekk stund. Fra naborommet gjaller tungrocken.

- Jeg, mamma, min far og de to onklene mine har sittet inne samtidig, sier han med tung latter.

- Hvem besøker deg nå?

- Ingen. Jeg har helst kontakt med min far, som jeg er glad i. Men han får ikke besøke meg.

Moren døde av kreft for noen år siden.

I 1994 prøvde Tom heroin for første gang. Etter et lengre fengselsopphold, mye av det på isolat, sier Bertelsen at han ble ukritisk til hva han puttet i seg.

- Før hadde jeg brukt kokain, ecstasy og syre, mest til festbruk. Heroin var en aha-opplevelse.

- Du likte det?

- Ja. Jeg liker å røyke hasj, og heroin har litt samme effekten, at du slapper av. Jeg har slitt med angst og mye andre greier, så jeg begynte å bruke rus som medisin. I mange år trodde jeg at avhengighet bare var en dum unnskyldning. Der fikk jeg en overraskelse, gitt. Tro meg, fem dager i arresten med heroinabstinenser er ikke mye kult.

- Hva har rusbruken ditt gjort med kropp og sjel?

- Jeg har mistet mange, mange år i fengsel, og står nå på samme stedet som da jeg var 16 år. Jeg har ikke kommet noe videre i livet.

- Du var en av de store fiskene den gang?

- Ja. På 1990-tallet sto jeg nok øverst på politiets liste, sammen med min far, min onkel og kanskje min mor.

- Hvor store inntekter snakker vi om?

- Hadde jeg spart pengene og ikke ruset meg, ville jeg vært mangemillionær i dag. Men da jeg gikk på heroin hadde jeg 70.000 kroner i faste, ukentlige utgifter: flybilletter, togbilletter, telefoner, hoteller, leiebil. Heroin er heller ikke billig, og jeg brukte fem gram om dagen.

- Fem gram? Er ikke det utrolig mye?

- Jo. På avrusning i Spania fikk jeg målt toleransenivået, det var det nest høyeste de noensinne hadde målt. Noen klarer seg med en dose om morgenen og en om kvelden, så er de helt fine. Sånn var det ikke med meg.

- Snakker vi om overdoser og hele pakken?

- Ikke på heroin, det var på GHB. Jeg har våknet opp noen ganger på legevakten og på Haukeland. Nesten alle kameratene mine som holdt på med heroin er døde.

- Hva ble du ikke tatt for?

Tung latter brer seg i besøksrommet.

- Det har vært på hengende håret noen ganger. Som da jeg midt på vinteren havnet i elven ute på Hylkje. Jeg hadde rygget opp en grusvei, der jeg ventet på en avtale med en ball med heroin i lommen. Plutselig røsket politiet opp dørene og dro meg ut av bilen, jeg aner ikke hvordan de fant meg. Det lå tre mobiler i bilen, og alle begynte å ringe samtidig. Da slapp han ene polisen meg et øyeblikk. Med håndjern på ryggen nappet jeg meg løs, løp av gårde, tok spenntak fra autovernet og hoppet på hodet ut i den iskalde elven, der jeg kvittet meg med ballen. Gjett om de var sinte, sier han og humrer så kroppen rister.

62 KRONER DAGEN: Hver morgen blir Tom Bertelsen låst ut av cellen sin i Vik. For innsatsen som fengselsgartner får han 310 kroner i uken, som han én gang i uken kan bestille varer for.

FOTO: JAN M. LILLEBØ
At Bertelsen er tilbake bak murene, er på grunn av en ny, stor amfetaminsak. I denne saken hevder han sin uskyld.

- Nå var det faktisk godt å komme inn igjen. Etter 15 år i fengsel har jeg vel ingen andre venner enn de jeg kjenner fra fengselet. En som sitter her nå, har jeg kjent siden han gikk i bleier, sier Bertelsen.

Som tross alt synes han har klart seg bra, utgangspunktet tatt i betraktning.

- Hele livet har jeg falt mellom to stoler. Uansett hva jeg har prøvd å få til, så er det som om noen står bak og prøver å fucke det opp, sier han.

- Jeg var anleggsgartner i Blima, et sånt arbeidsmarkedstiltak. De tilbød meg fast jobb, og ville betale alle sertifikatene jeg trengte. Jeg søkte om å få ta disse, men fikk avslag. Det var bittert. Samfunnet forventer at du skal klare deg, men når du prøver, er det alltid en detalj som står i veien. Fengselet vil ikke gi deg løslatelsesdato før du har en bolig, og Nav vil ikke dekke bolig før du har løslatelsesdato.

- Men du har ikke akkurat vært noen klassisk samfunnsstøtte?

- Nei. Jeg har heller aldri fått muligheten til det. Helt fra jeg var et barn ble jeg sidestilt. Læreren ba meg og et par andre urolige unger om å gå ned til vaktmesteren og spille kort. Allerede der begynte det. Vi hadde jo ikke pedagoger eller ekstralærere, det hendte av og til at det kom en logoped med noen pusteøvelser, gudene vet hvorfor. Det hjalp i hvert fall ikke meg.

Han har vært bitter på barnevernet, som han mener burde tatt grep på et tidlig tidspunkt. At også han burde blitt plassert i fosterhjem, akkurat som lillebroren og lillesøsteren.

- De har klart seg bra. Jeg snakker ikke mye med min søster, men litt med min bror, sier Bertelsen.

- De samme fosterforeldrene var faktisk villig til å ta imot meg også. Barnevernet burde grepet inn da jeg var liten. Da tror jeg faktisk ting hadde vært annerledes.

HANDEL PÅ STØLETORGET: Det er 19. mars 2006. Bak betongsøylen til venstre på bildet leverer Tom Bertelsen (i sort jakke) en trillekoffert full av narkotika til en 18-årig skoleelev. Seks nye år i fengsel venter.

FOTO: POLITIET
20. mars 2006 ransaker politiet en leilighet i Baglergaten. Leietakerens mor har dukket opp i leiligheten uten at sønnen var hjemme, og finner en stor pose med noe hvitt pulver. Hun varsler politiet, som finner to kilo amfetamin og 26 kilo hasj. Den 18-årige skoleeleven vil ikke si hvem han har fått narkotikaen fra, bare at han fikk kofferten overlevert i et parkeringsanlegg på Støletorget. Politiet sjekker overvåkingsbildene, og gjenkjenner straks Bertelsen, som på tidspunktet er ute på prøve. Bertelsen blir dømt til seks års fengsel.

Tom har løyet mye. Selv til sine nærmeste.

- Jeg levde et todelt liv, med streite damer som stort sett ikke visste hva jeg holdt på med. Jeg var sammen med en jente et års tid, moren hennes var dommer. En dag ringte en politimann moren på jobb, og fortalte at datteren var sammen med en av Bergens største amfetaminlangere.

- Kjæresten visste ingenting?

- Nei. Jeg sa at jeg levde av å pusse opp biler og båter. Ingen normale jenter vil satse på deg hvis du gjør ting som kan få deg i fengsel. Bortsett fra pudderludderne. Du kan jo ikke få deg et normalt liv.

Drama har det vært nok av.

- Hva er det mest dramatiske du har vært med på?

- Jeg har jo holdt på å bli skutt et par ganger, det var ikke så kult. Har vært oppe i et par situasjoner der rusede personer har dradd frem våpen, der det har holdt på å gå skikkelig gale. En gang gikk kulen rett forbi hodet mitt, forbi damen min sitt hode, og så rett i et bilde på veggen.
BITTER: - Barnevernet burde grepet inn da jeg var liten. Da tror jeg faktisk ting hadde vært annerledes, sier Bertelsen. Hans to søsken fikk nye fosterforeldre, og har klart seg bra.

FOTO: JAN M. LILLEBØ

Hver uke er lik. Vekking. Utblåsing. Spise frokost. Jobbe som gartner innenfor gjerdene. Lunsj. Jobbe som gartner innenfor gjerdene. Middag laget på gamlehjemmet. Lufting fra klokken 17-18. Mulighet for å trene noen dager i uken. Og så mulighet for å henge med andre fanger litt på kveldstid, før celledøren låses.

I fengselet er det et poengsystem. De innsatte får 110 poeng hver uke, som de kan handle pålegg, melk og juice for. I tillegg tjener de 62 kroner dagen, som de én gang i uken kan bestille tobakk eller andre varer for.

- Tenker du på at ditt pengejag kan ha ført til død og lidelse, oppløste familier, at barn har mistet mamma eller pappa?

- Ja. Spesielt når det gjelder heroin. Derfor vil jeg ikke ha mer med heroin å gjøre. Det er noe jeg ikke unner mine verste fiender. Ikke kan du slutte å bruke, da blir du syk, og ikke kan du slutte å selge, da har du ikke penger til stoff. I tillegg er det gjerne problemer med gjeld, du får folk etter deg, juling og hele greien. Det er en lei sirkel, der du tenker «hva er det beste for meg?». Svaret er å deale, å sørge for at du har nok.

- Ingen andre tanker om at det du har solgt kan ha ført til utrolig mye dritt?

- Jeg har stort sett solgt fordi folk har kommet og spurt meg. Det er vanskelig å si nei. Det blir ikke til at du tenker «hvis jeg holder på med dette så ødelegger jeg sånn og sånn».

- Du har gjort mye som ikke er bra. Tar du noe selvkritikk?

- Jeg har ikke dårlig samvittighet. Livet mitt har vært en evig kamp, det jeg har gjort er gjort av nødvendighet. Det har kun handlet om å overleve. Livet mitt har vært sånn fra før jeg kan huske. Men det er ikke sånn at jeg sitter her nå og tripper etter å komme ut, slik at jeg kan sette i gang igjen.

- Har du gjeld som venter når du kommer ut?

- Ja. Det er alltid noen du skylder penger. Men jeg prøver å gjøre opp for meg. Uansett.

- Hva venter deg når du kommer ut igjen?

- Den største utfordringen er å finne et ok sted å bo, og noe fornuftig å gjøre på. Får jeg det til, så tror jeg mye vil løse seg. Klarer jeg det ikke, må jeg selge igjen.

Tom Henrik Gjerde Bertelsen er de siste 24 årene dømt en rekke gang for kriminelle gjerninger, flere enn sakene som er omtalt her. Han har sonet til sammen rundt 15 år.

Hordaland politidistrikt har ikke ønsket å kommentere Bertelsens historie.